Samlivsbrudd ved samboerskap

Samlivsbrudd ved samboerskap

Samboere som familierettslig begrep innebærer normalt at det er snakk om to mennesker som har valgt å bo sammen, og hvor det er etablert en form for følelsesmessig enhet/tilknytning mellom de to menneskene, der partene innretter sine liv og til dels økonomi til den følelsesmessige enhet. Partene lever normalt som om de skulle være gift, uten at de faktisk er det.

Man kaller slikt samboerskap også for ugift samliv, papirløst ekteskap mv. Etablering og oppløsning av samboerskap skjer dessuten uformelt, dvs. uten tillatelse, attest, vigselshandling mv. Man sier gjerne at det er etablert et ekteskapslignende forhold, og det skilles etter norsk rett ikke mellom homofilt eller heterofilt samliv. Ofte har man som samboere mer eller mindre grad av felles økonomi, men felles økonomi er ikke et vilkår for at det skal være et familierettslig samboerskap. I NOU1999: 25 kap. 3 vektlegges blant annet at samboerskap kjennetegnes ved felles bolig, parforhold og en viss grad av felles økonomi.

Et minstekrav er likevel at partene er 18 år for at de skal kunne leve i et ekteskapsliknende forhold. Når man har valgt å leve sammen uten å være gift, vil det medføre at partene ikke er omfattet av de rettsvirkninger som formuesforholdet mellom ektefeller gir etter ekteskapsloven (underholdsplikt, likedeling ved oppløsning, unntak ved ektepakt mv.). Samboerskap kan likevel ved samlivbrudd eller samboers død gi rett til å overta felles bolig eller andel til skiftetakst etter husstandsfellesskapslovens regler, eller rett til å overta leierett etter husleieloven kap. 8. Samboernes innsats økonomisk, for den andre samboer eller i hjemmet mv., kan imidlertid i omfattende særlige tilfeller begrunne sameie eller vederlagkrav overfor den andre samboer.

Familierettslig/privatrettslig er det ikke noe vilkår om et samboerskaps varighet eller felles økonomi, slik at man relativt umiddelbart vil oppfylle kravene til samboerskap til tross for kort botid, så lenge man bor sammen, og det er etablert enn form for følelsesmessig enhet/tilknytning. En annen ting er at det normalt må kreves samboerskap av en viss varighet for at det skal kunne ha oppstått sameie eller rett til vederlagskrav.

I utgangspunktet er det noe enklere å gjøre opp mellom samboere etter et ugift samliv, ettersom man da kun beholder det man selv har anskaffet. Det er likevel også generelle ting å huske på for samboere - særlig ved verdifastsettelse av ting dere eier sammen.

I særlige tilfeller med gjerne lengre samboerforhold vil man noen ganger kunne anse sameie som etablert i felles bolig, hytte mv., dersom den ene samboer blir svært dårlig stilt i forhold til innsats i husholdningen. Man kan også bli sameier i en gjenstand/verdier, dersom den ene samboers inntekt eller annen innsats har muliggjort at den andre samboeren kunne erverve gjenstanden/verdiene.

Dersom dere ikke har inngått ekteskap, er utgangspunktet at hver enkelt tar med seg det man formelt eier ut av forholdet. Som samboer har du ikke rett til likedeling av det som er skapt i løpet av samboerskapet/forholdet, slik som etter ekteskapslovens regler. Du har heller ikke rett til å gjennomføre offentlig skifte, slik at tvist som ikke løses gjennom minnelig privat avtale, eventuelt må tas ut som sivilt søksmål.

Imidlertid vil du som samboer kunne ha krav på kompensasjon/oppnå sameie i felles bolig, hytte og liknende, dersom du har gjort en betydelig og/eller langvarig innsats som har muliggjort anskaffelsen av gjenstanden på din samboers hånd.

Etableringen av et slikt sameie gjennom innsats, har klare paralleller til husmorsameiet etter ekteskapsloven, men ekteskapslovens bestemmelser får ikke direkte anvendelse på forholdet. I rettspraksis er det likevel uttalt at man kan få kompensasjon for berikelse av den annen part ( Rt-1984-497 s 504): « Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. »

Denne rettssetning som uttales i dommen fra 1984, har blitt forstått som uttrykk for en mer generell oppfatning om at det ved opphør av samboerforhold er plass for vederlagskrav ut fra berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. I NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet side 130 foreslås lovfestet retten til vederlag i samboerforhold, men foreløpig er det ikke kommet noen lov som gir samboere noe ubetinget krav på kompensasjon for å ha gjort den andre samboer "rikere" gjennom innsats eller betjening av utgifter.

Som en tommelfingerregel kan man ellers si at jo mer langvarig et samboerforhold har vært, og jo mer betydningsfull den økonomiske og/eller huslige innsatsen har vært, jo sterkere rett vil du ha i forhold til å få tilkjent kompensasjon for å ha beriket eiendeler som tilhører din tidligere partner.

Et opplagt eksempel er to samboere, hvor den ene betjener de løpende utgifter som mat, klær, reiser, barneting osv, mens den andre betjener løpende lån og avdrag på den felles bolig. Dersom hjemmelen for eiendommen står på den som sitter med lånet, vil det være urimelig at den som har sørget for at lånet kan betjenes gjennom å betale andre utgifter, skal sitte igjen uten rettigheter til den felles bolig.

I dommene i Rt. 2011 s. 1168 og s. 1176 er adgangen til å få vederlag basert på dekning av løpende forbruksutgifter blitt vesentlig innskrenket, idet man nå forutsetter at vederlagskrevende samboer må ha bidratt med mer enn halvparten av forbruksutgiftene uavhengig av inntektsforskjell, for å ha rett til vederlag.

Du kan også som samboer ha rett etter husstandfellesskapsloven til å overta til skiftetakst felles bolig eller aksje til felles bolig, rett til å tre inn i husleiekontrakt mv., selv om eiendomsretten eller leieretten tilhører den andre. Vilkåret vil her være at det foreligger sterke og/eller særlige grunner som taler for at den "økonomisk svakere part" har et særskilt behov for å kunne overta boligen eller leieretten.

Etter husstandsfellesskapsloven § 1 stilles likevel krav om to års samboerskap eller felles barn, for at man skal være omfattet av lovens rettigheter til borett og felles innbo ved samlivsbrudd eller død.

”§ 1. Reglene i denne loven gjelder når to eller flere ugifte personer over 18 år har bodd sammen i en husstand, og husstandsfellesskapet opphører ved at en av dem dør, eller ved at husstandsfellesskapet opphører på annen måte enn ved død. Reglene gjelder likevel bare når partene har bodd sammen i minst to år, eller de har, har hatt eller venter barn sammen”.

I arveloven § 28a er det gitt følgende definisjon på begrepet samboere:

”§ 28a. Med sambuarskap i lova her reknar ein at to personar over 18 år, som korkje er gift, registrert partner eller sambuar med andre, lever saman i eit ekteskapsliknande forhold. Eit sambuarskap kan liggje føre jamvel om partane for ei tid bur frå kvarandre på grunn av utdanning, arbeid, sjukdom, opphald på institusjon eller andre liknande omstende. Ein reknar det ikkje som sambuarskap når to personar som etter ekteskapslova § 3 ikkje kan inngå ekteskap, lever saman”.

I offentligrettslig lovgivning kan det også stilles ulike krav til hvor lenge et samliv skal ha vart for at man skal komme inn under de rettigheter som samboerskap gis, eks. i forhold til skatteregler, pensjonsregler, godtgjørelse, stipend mv. Det vanligste er at det er stilt krav om at samboerskapet må ha vart i minst 2 år for at samboere uten felles barn skal få rettigheter eller ytelser fra det offentlige. For individuelle pensjonsavtaler stilles det krav om fem års uavbrutt samboerskap. Som nevnt kan det likevel ikke stilles noe slikt varighetsvilkår for å være samboere i familierettslig forstand.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)